Kari G. (85) har langtkommet
Alzheimer-demens og er sykehjemsbeboer på skjermet avdeling. Hun er sterkt
pleietrengende, har lite språk, men gir inntrykk av å være tilfreds og glad.
Hun har tre barn, en yngre bror og søster som alle har vært flinke til å besøke
henne. Omsorg fra familien har gitt henne gode stunder, men hun kunne også bli
urolig på kvelden etter besøk når det ble for mye stimuli.
I perioden med besøksforbud under koronatiden, har det generelt vært inntrykk av mindre uro på avdelingen. Mindre trafikk på avdelingen har hatt sine positive sider, selv om man også er klar over de negative sidene ved at beboerne har fått mindre kontakt med sine kjære. Dette gjaldt også Kari G. Hun ga fortsatt inntrykk av å være tilfreds og glad, viste mindre tegn til uro, men fallerte også i funksjonsnivå og ble mer passiv. Etter en periode med generelt besøksforbud, ble det i kommunen tillatt med besøk på pasientrom av 1-2 personer i besøkstiden som er to timer på formiddag og to timer på ettermiddag. Sett fra avdelingens side oppleves dette som en god ordning der relasjonen til pårørende blir ivaretatt, samtidig som trafikken på avdelingen er regulert og noe begrenset.
Også for Kari G. syntes dette å
være en god ordning. Hennes funksjonsnivå stabiliserte seg og ble gradvis
bedre, samtidig som det var lite problem med overstimulering og uro. Etter en
tid fikk hun imidlertid en alvorlig infeksjon. Tilstanden var ustabil og
uavklart, og pårørende fikk derfor unntak fra besøksordningen. Nå kunne de være
hos henne utenom besøkstidene og kunne også være flere enn to personer. Hun ble
behandlet med antibiotika som etter en liten uke viste seg å ha god effekt. Fra
å være vurdert som døende, stabiliserte tilstanden seg, hun ble gradvis bedre
og er nå tilbake i en normaltilstand.
Bruk gjerne 6-trinnsmodellen for å drøfte denne problemstillingen.
